Vanlige typer LCD-skjermer

STN:
STN står for "Super Teisted Nematic" og tilhører kategorien passiv matrix LCD. Nesten alle smarttelefoner med svart og hvit skjerm bruker dette materialet til sine LCD-skjermer. En farge STN LCD-skjerm er en enhet som legger til et fargefilter til en monokrom STN LCD-skjerm, og deler hver piksel i den monokrome skjermmatrisen i tre underpiksler, som viser røde, grønne og blå farger gjennom fargefilteret, og dermed oppnår et fargebilde. På grunn av teknologiske begrensninger har STN LCD-skjermer maksimalt 65536 farger, og de fleste STN-produktene som sees på markedet er 4096 farger, så STN er også kjent som "falsk farge".
GF:
GF står for "Glass Fin Color". Kanskje mange er ukjente med GF LCD-skjermer fordi det er svært få digitale produkter på markedet som bruker GF LCD-skjermer. Faktisk tilhører GF en type STN. Hovedtrekket til GF er at lysstyrken er forbedret samtidig som det sikres lavt strømforbruk, men GF LCD-skjermen har noe fargeskjær.
TFT:
TFT er en forkortelse for "Thin Film Transistor", også kjent som "True Color". Den tilhører den aktive matrise flytende krystallskjermen, som er sammensatt av tynnfilmtransistorer. Hver flytende krystallpiksel drives av en tynnfilmtransistor, og det er fire uavhengige tynnfilmtransistorer bak hver piksel for å drive pikselen til å sende ut fargelys, som kan vise 24-biters fargedybde i sann farge. Når det gjelder oppløsning, kan TFT LCD-skjermer nå en maksimal oppløsning på UXGA (1600 × 1200).
Arrangementet av TFT har minne, så det vil ikke umiddelbart gå tilbake til sin opprinnelige tilstand etter at strømmen forsvinner, og dermed forbedre manglene ved STN LCD-skjermflimmer og uskarphet, effektivt forbedre visningseffekten til dynamiske bilder på LCD-skjermen, og mer fremtredende i viser statiske bilder. Fordelene med TFT LCD-skjerm er kort responstid og levende farger, så den er mye brukt i bærbare datamaskiner, DV, DC. Ulempen med TFT LCD-skjermer er at de bruker mye strøm og har en relativt høy kostnad.
TFD:
TFD står for "Thin Film Diode". På grunn av det høye strømforbruket og kostnadene til TFT LCD-skjermer, økes produktkostnadene kraftig. Derfor har EPSON utviklet TFD-teknologi spesielt for mobiltelefonskjermer. Den tilhører også aktive matrix LCD-skjermer, hvor hver piksel på LCD-en er utstyrt med en egen diode for individuell kontroll, slik at hver piksel ikke påvirker hverandre. Dette kan forbedre oppløsningen betydelig og vise dynamiske bilder og strålende farger uten etterfølgende.
Når det gjelder ytelse, kombinerer TFD LCD-skjermer fordelene med TFT LCD-skjermer og STN LCD-skjermer. TFD LCD-skjermer har høyere lysstyrke og lysere farger enn STN LCD-skjermer, samtidig som de er mer energieffektive enn TFT LCD-skjermer. Imidlertid henger de fortsatt etter TFT LCD-skjermer når det gjelder farger og lysstyrke.
OLED:
OLED er forkortelsen for "Organic Light Emitting Display", også kjent som organisk lysemitterende skjerm. Den tar i bruk organisk lysemitterende teknologi, som er den nyeste skjermteknologien. OLED-skjermteknologi er forskjellig fra tradisjonelle flytende krystall-visningsmetoder. Den krever ikke bakgrunnsbelysning, men bruker svært tynne organiske materialebelegg og glassunderlag. Når strømmen går gjennom, vil disse organiske materialene avgi lys, så synsvinkelen er stor, og innholdet på skjermen kan sees tydelig fra alle retninger. Den kan gjøres veldig tynn, og OLED-skjerm kan spare strøm betydelig, kjent som "drømmeskjermen".
Strengt tatt er OLED ikke en flytende krystallskjerm, det er teknologien til LED. Kjerneteknologien til LCD-skjermer er i Japan; Kjerneteknologien til OLED er i USA og har allerede blitt masseprodusert i Sør-Korea i stor skala. Den brukes på Samsungs mest utvalgte mobiltelefon i Sør-Korea, og prisen er ekstremt høy, til og med høyere enn prisen på en smarttelefon.
OLED er imidlertid ikke uten ulemper. Siden det fortsatt er en umoden teknologi, er levetiden relativt kort og skjermområdet er relativt lite for tiden.